Et eventyr i Europa?
Innlegg i avisen Vårt Land, tirsdag 8/9-09.
Jeg var til stede på en samling for nasjonale kristne ledere som representerte millioner av europeiske kristne. Stemningen var høy rundt bordene, og skråblikk på de enkelte lands spesialiteter var gjerne en del av samtalene under måltidene. Denne dagen var det både italienere, tyskere, sveitsere, franskmenn og spanjoler der jeg satt. «Hva med Norge, hvordan er det der?» Samtalen hadde beveget seg i retning politikk, og noen hadde fattet interesse for oss her i nord.
Jeg begynte med en generell fremstilling, men kom fort inn på noe som skulle komme til å skape stor forundring rundt bordet. Jeg fortalte nemlig om at det i Norge finnes en rekke personlig kristne politikere som står på barrikadene for kristne verdier. De er imot abortloven. De kjemper imot krefter som ønsker aktiv dødshjelp. De vil ha en restriktiv bioteknologilov med en høy etisk standard. De er på de fattiges side, og kristne nødhjelpsorganisasjoner nyter godt av statlige støtteordninger som kommer de fattigste til gode. De står opp for ekteskapet, og kjemper imot lover som går imot skaperordningen. Disse kristne politikerne har sørget for at foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine, får betalt for det. De har fått igjennom at man kan få fradrag på skatten på gaver som man gir til menig heter og misjonsorganisasjoner. Ikke nok med det, de arbeider for å sikre statlig støtte til kristent arbeid blant rusmisbrukere, og for at det skal bli lettere å starte kristne skoler. De har også vært med og sørget for gode tilskuddsordninger til bibelskolene hvor vi utdanner våre pastorer og menighetsarbeidere. Og når disse kristne politikerne arbeider for å bedre miljøet, er det ut ifra overbevisningen om at mennesket er gitt et forvalteransvar av Gud for hans skaperverk. En av disse politikerne var tidligere helseminister og sørget blant annet for at det ble forbudt å røyke i offentlige bygninger. Og vår forrige statsminister fortalte om sin tro på Jesus på nasjonalt TV.
Det blir stillere og stillere rundt bordet. Øynene var vidåpne, og noen satt med munnen åpen i ren vantro. Til slutt var det noen som brøt stillheten. Dette kunne ikke være mulig. Det var utrolig. Hvilket land.
Hvilke politikere. Vi har aldri hørt på maken. Det er jo som et eventyr i Europa. Tenk om vi hadde hatt slike politikere i vårt land. Det er jo aldeles fantastisk. Den tyste undringen ble overtatt av høylytte ovasjoner fra latinerne rundt bordet og anerkjennende nikk fra de tysktalende.
Det var i og for seg mer å si om den politiske situasjonen i Norge, men jeg hadde ikke hjerte til å si der og da at mange kristne synes det var så vanskelig å finne ut hva man skulle stemme. At en del kristne vurderte å stemme på politikere som kom fra så små partier at de ikke hadde noen mulighet til å bli representert på Stortinget. At andre ikke ville stemme på disse kristne politikerne fordi de ikke synes at de gjorde nok for å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem som den første i verden. At disse kristne derfor foretrakk å stemme på et parti som satte aktiv dødshjelp på agendaen, og som er liberale i forhold til alkohol og pornografi . Jeg fikk meg liksom ikke til å si det. Jeg var redd for at den gode stemningen rundt bordet skulle ødelegges i det mine pasjonerte venner fra Italia, Frankrike og Spania ville bli rasende av indignasjon over en slik utakknemlighet og ufordragelighet. For slik gikk da vel ikke an.
Stephan Christiansen,
pastor i Jesus Church
Jeg var til stede på en samling for nasjonale kristne ledere som representerte millioner av europeiske kristne. Stemningen var høy rundt bordene, og skråblikk på de enkelte lands spesialiteter var gjerne en del av samtalene under måltidene. Denne dagen var det både italienere, tyskere, sveitsere, franskmenn og spanjoler der jeg satt. «Hva med Norge, hvordan er det der?» Samtalen hadde beveget seg i retning politikk, og noen hadde fattet interesse for oss her i nord.
Jeg begynte med en generell fremstilling, men kom fort inn på noe som skulle komme til å skape stor forundring rundt bordet. Jeg fortalte nemlig om at det i Norge finnes en rekke personlig kristne politikere som står på barrikadene for kristne verdier. De er imot abortloven. De kjemper imot krefter som ønsker aktiv dødshjelp. De vil ha en restriktiv bioteknologilov med en høy etisk standard. De er på de fattiges side, og kristne nødhjelpsorganisasjoner nyter godt av statlige støtteordninger som kommer de fattigste til gode. De står opp for ekteskapet, og kjemper imot lover som går imot skaperordningen. Disse kristne politikerne har sørget for at foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine, får betalt for det. De har fått igjennom at man kan få fradrag på skatten på gaver som man gir til menig heter og misjonsorganisasjoner. Ikke nok med det, de arbeider for å sikre statlig støtte til kristent arbeid blant rusmisbrukere, og for at det skal bli lettere å starte kristne skoler. De har også vært med og sørget for gode tilskuddsordninger til bibelskolene hvor vi utdanner våre pastorer og menighetsarbeidere. Og når disse kristne politikerne arbeider for å bedre miljøet, er det ut ifra overbevisningen om at mennesket er gitt et forvalteransvar av Gud for hans skaperverk. En av disse politikerne var tidligere helseminister og sørget blant annet for at det ble forbudt å røyke i offentlige bygninger. Og vår forrige statsminister fortalte om sin tro på Jesus på nasjonalt TV.
Det blir stillere og stillere rundt bordet. Øynene var vidåpne, og noen satt med munnen åpen i ren vantro. Til slutt var det noen som brøt stillheten. Dette kunne ikke være mulig. Det var utrolig. Hvilket land.
Hvilke politikere. Vi har aldri hørt på maken. Det er jo som et eventyr i Europa. Tenk om vi hadde hatt slike politikere i vårt land. Det er jo aldeles fantastisk. Den tyste undringen ble overtatt av høylytte ovasjoner fra latinerne rundt bordet og anerkjennende nikk fra de tysktalende.
Det var i og for seg mer å si om den politiske situasjonen i Norge, men jeg hadde ikke hjerte til å si der og da at mange kristne synes det var så vanskelig å finne ut hva man skulle stemme. At en del kristne vurderte å stemme på politikere som kom fra så små partier at de ikke hadde noen mulighet til å bli representert på Stortinget. At andre ikke ville stemme på disse kristne politikerne fordi de ikke synes at de gjorde nok for å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem som den første i verden. At disse kristne derfor foretrakk å stemme på et parti som satte aktiv dødshjelp på agendaen, og som er liberale i forhold til alkohol og pornografi . Jeg fikk meg liksom ikke til å si det. Jeg var redd for at den gode stemningen rundt bordet skulle ødelegges i det mine pasjonerte venner fra Italia, Frankrike og Spania ville bli rasende av indignasjon over en slik utakknemlighet og ufordragelighet. For slik gikk da vel ikke an.
Stephan Christiansen,
pastor i Jesus Church
